Kjøpe hus i Spania

Om husjakt, en spesiell opplevelse hos notarius og om huset som hadde alt – og vel så det…

Vi holder nå på med å selge huset vårt her i Torrevieja, men før jeg skal si noe om det: Her er noen pussigheter fra den gang vi kjøpte huset her på Playa Los Naufragos.

Det første man bør gjøre når man skal kjøpe hus i Spania, er å lage en ønskeliste med det man vil ha. Vår ønskeliste så omtrent sånn ut:

  • Nær sjøen
  • Nær sentrum
  • Nær butikker og kafeer
  • 3 soverom
  • Utsikt

Jakten startet på internett med søkemotoren Idealista.com. Dette er den største nettsiden for å finne hus her. Det som er fint med den, er at man kan tegne inn interesseområdet direkte på kartet. Vi fant vårt hus på Playa Los Naufragos. Huset fylte alle kriteriene, bortsett fra utsikt – som bare er til parken på andre siden av veien.

Kjøpsprosessen starter med at man betaler inn 3000 Euro og etter en uke eller to, betales 10% av kjøpesummen, minus den første innbetalingen. Den endelige handelen skjer hos Notarius.

Hos Notarius

Vi troppet opp hos Notarius sammen med vår spanske advokat og en sjekk på restbeløpet. Her ble vi vist inn på et møterom som allerede var halvfullt:

Lagoppstillingen for selger var: MOR, myndig streng dame som så ut som hun kom fra Francos innerste krets. Ved bordet var Mor ett hode høyere enn Far, som satt og holdt seg fast i stokken sin. Han sa ikke et ord. Han så ut som en inntørket rosin. Voksen datter som forsøkte å være hyggelig. Eiendomsmegleren og advokaten til selger. Vårt lag besto av Undis, meg og vår advokat.

Mens vi ventet på Notarius, ble det ikke sagt stort. Jeg tenkte at Notarius var en eldre mann med grått hår. Men, så feil kan man ta: Inn kommer 5 kg papirer båret av ei «snerten snelle» med mini-mini skjørt og høye tynne hæler. Akkurat da så hun ut som hun var litt over 17 år. Det var dama med bein i nesa; autoritet og stålkontroll der hun gikk i gjennom alle dokumentene i rasende fart – og selvfølgelig på spansk. Spansk-kunnskapene våre var temmelig premature, så vi forsto ingen ting. Advokaten vår smilte og nikket som tegn på at dette var som det skulle.

Etter at alle papirene var signert og sjekken overlevert til selger, fikk jeg nøklene til huset. Dette var en haug som jeg måtte ta imot med begge hender!

Vi hadde forventet oss at noen skulle bli med til huset for å vise oss hvordan vi skulle slå på vann, strøm og gass, men sånn var det ikke.

Huset som hadde alt – og vel så det…

Uteplassen

Etter en del fomling fant vi fram til de rette nøklene. En til porten, en til jerngitteret foran døra og tre (!) nøkler til de tre låsene i døra – som alle måtte vris tre ganger rundt.

Det var nå overraskelsen kom:

Her var det noen som hadde tatt med seg nesten alle underbuksene sine – og som lot resten stå igjen!

Litt av hvert

Her var det dobbelt opp med strykejern og strykebrett en haug med stekepanner og paella panner, glass, kjøkkenutstyr og masse nips. Utvalget av parasoller var typisk for resten av huset:

Her er noen av de mange skattene, bl.a 7 parasoller:

Huset kjøpte vi fra en familie fra Madrid. Våre spanske naboer sa bare at dette var typisk de fra Madrid…

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.