Portforbud til karantene – del 2

I del 1 av Portforbud og karantene beskrives tiden med portforbud. Dette kan du lese om her.

I dette innlegget beskriver jeg reisen til Norge og vår opplevelse av portforbud kontra karantene. Portforbud og regler fikk oss til å gå veldig opp i Corona. I perioder hadde jeg katastrofetanker og var motløs. Om det skyldes det faktum at vi hadde portforbud og var «innestengt», eller om det var situasjonen vites ikke. Hverdagen var jo preget av Corona, smitte, død og fordervelse versus ønske om å leve det livet jeg til nå har levd. 

Markkur ved inngangen til karantene

Første runde var unnagjort, vi hadde fått flybilletter. I hvert fall nesten, billettene var merket stand by. Noe som kunne medføre kansellering på flyplassen. Neste punkt på programmet var om hvorvidt hundene, Tina og Nana, skulle få markkur og hvor.

Tina og Nana måtte få markkur. Det hadde norske myndigheter bestemt. Vi hadde dermed to valg. Det ene var å stå på Gardermoen å vente på veterinær slik Mattilsynet foreslår. Det andre var å kontakte vår veterinær på Petsworld i Torrevieja. Vi valgte det siste.

Veterinæren kunne møte oss. Vi kjørte avgårde som tyver i natten, utstyrt med munnbind og engangshansker. Vi valgte bevisst å bryte portforbudet og reise begge to til veterinæren. Lille Tina er nemlig til tider en håndfull, og begge har et hysterisk forhold til veterinæren, så argumentet vårt var at oppholdet vårt på Petsworld ble kortere og mer effektivt om begge var der. Så lettere paranoide, en smule forskremte og med hodet fullt av fete unnskyldninger satte vi oss i bilen og kjørte.

Vi ble møtt av vår herlige veterinær godt utstyrt med smittefrakk, munnbind og hansker. Han smilte som en sol med øynene, ga markkur, sjekka Tina og Nana og stemplet passene deres. Veterinæren var den første personen vi hadde snakket med på ganske mange dager, noe vi opplevde som merkelig og nesten litt skummelt.

Vi kom oss hjem også uten å bli stoppet og bøtelagt.

På vingene med SAS

Kjøleskapet vasket og tømt. Maten vi hadde, ga vi til en nabo. Kjøreturen til flyplassen gikk greit og vi ble ikke stoppet. Billettene vi hadde var stemplet standby. Vi visste mange hadde vært gjennom flere kanselleringer, så vi var åpen for at vi måtte returnere til Torrevieja. Vi hadde lest om flere som hadde fått kansellert flyturen sin, noen opptil 5 ganger før de kom seg avgårde. Det var viktig for oss at hundene kom med samme flyet også.

Etterat Nana og Tina var sjekket inn på flyet, følte sikre på at det var plass til oss også. Vi fikk kjøpt kaffe inne på El Altet flyplassen. Vel ombord på flyet, så hadde SAS lagt en vannflaske på alle setene. Dette må sies var det eneste iverksatte Corona-tiltaket på flyet. Vi satt som sild i tønne, med og uten munnbind og med og uten hansker. Noen hadde hostekuler så det gjallet i flyet, mens andre satt og nøs.

Sverre og jeg hadde ikke plass ved siden av hverandre på dette flyet som var stappfullt av hovedsakelig nordmenn og svensker som reiste fra død, smitte og portforbud og til…? Til hva var nok usikkert for de fleste, men at det fantes en annen trygghet for mange, der man snakker språket og der man kaller hjem var nok sikkert. Svenskene reiste hjem til sine vanlige hverdagsliv, mens nordmennene skulle hjem til karantene. Ingen land takler dette likt.

Vi var veldig innstilt på et liv i karantene. Etter dager med portforbud for å beskytte seg selv og andre, kjennes det riktig å fortsette. Vi tar vår del av dugnaden for å få jagd Corona på dør. Etter noen timer i lufta, landet flyet. Vi så Tina´s bur bli båret ut av flyet, og med Nana under armen, trangt som i en sardinboks fikk vi etter litt venting stablet oss ut av flyet.

På norsk jord

Vel ute av flyet fant jeg Sverres´s hånd, sammen gikk vi i endeløse korridorer på Oslo Lufthavn på vei til Tina og bagasjen. I korridoren ble flypassasjerene møtt av en kvinne som ropte at det måtte holdes 1 meter avstand for det eksisterte smitt, dette gjaldt også for de som kjente hverandre. Sverre og jeg lo, og hørte ulike kommentarer hagle fra de andre passasjerene.

Rundt neste sving ble vi møtt av hjemmevernet som geleidet oss inn på nye rekker, denne gangen med god avstand, for utvidet passkontroll. Vi fikk utdelt et skriv som minnet oss om pålagt karantene og om hva vi skulle gjøre om vi opplevde symptomer.

Passene ble skannet, og så ble vi fotografert. Etter timer med munnbind på, var mitt eneste fokus at jeg ikke skulle ta meg i ansiktet. Dermed glemte jeg å ta av munnbindet til fotografering. Bildet ble ikke godkjent, jeg ble avvist og jeg måtte kontrolleres ekstra. Med Nana under armen ble jeg geleidet til manuell innsjekk. På vei dit slo det meg at det hadde hjulpet å ta av munnbindet.

Turen til Horten

Etter en raskt tur for å hente Tina og bagasje bar det avgårde til spor 4 og toget. Vy ble en langt bedre opplevelse med lite folk og ingen trengsel og ikke minst fred og ro. På Skoppum stasjon ble vi møtt av en forhåndsbestilt Taxi. Han fortalte oss om forholdene i Horten, og hvordan livet gikk sin gang på godt og vondt. For første gang på mange dager følte vi trygghet og at det skulle bli godt å være her.

Lenge leve og takk

Karantene livet i Horten startet rolig. Lenge leve varmepumpa vi fikk installert for et år siden. Den lar seg justere via en app. Det var lunt, varmt og godt å komme inn i huset. Dette tør jeg påstå er en av våre beste investeringer slik Sverre og jeg lever.

Lenge leve våre gode naboer Hege og Gard, som fylte kjøleskapet. De tar vare på huset, det lille vi har av planter og post mens vi nyter solen i Torrevieja.

I karantene

I 12 timer sov jeg. Vi var utrolig utslitt etter den strabasiøse og inntrykkfulle reisedagen. Reglene og anmodningene i Norge er annerledes, men like viktige å overholde. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har sammen med regjering bestemt at alle som kommer til Norge fra utlandet ilegges 14 dagers karantene etter ankomst.

Karantene innebærer at vi i hovedsak skal oppholde oss hjemme, og ikke reise på langtur i Norge. Vi kan gå ut. Ferdes fritt i egen hage og på tur, men holde minst 2 meters avstand til mennesker vi møter og ikke oppholde oss mer enn maks 15 minutter så nært. Ingen fysisk kontakt. Dette er et av flere tiltak norske myndigheter har iverksatt for å bremse utviklingen av Corona. Folkehelsa støtter vedtaket fra helsedirektoratet og føyer til at hvis det ikke er mulig å få bestilt mat hjem eller får noen til å handle inn mat, så kan man gå i matbutikk eller på apotek.

Endring og paradigmeskifte

Ikke krav til munnbind eller bruk av hansker. Vet at noen matbutikker legger fram hansker, men vi får sjekke det når karantenetiden er ute. Meny har uten problem, levert mat på trappa allerede et par ganger. Etter et par dager i karantene kjenner vi stor lettelse over å være i huset vårt. Vi har riktignok ikke nærkontakt med andre, utover rope-samtaler med naboene. Vi opplever friheten berusende, men kjenner vårt ansvar. Vi går lengre og lengre turer, kjører bilturer og «styrer» i hagen. Hege har vært på trappa med eplekake og Dagblad. Det kjennes godt å ha større tumleplass.

Vi har levd med det som for oss har vært det normale hele livet. Nå lever vi i en slags limbo-tilstand hvor verden er i endring og i et slags paradigmeskifte. Vi har levd på godt og vondt det livet vi har kjent oss ganske trygge i, og vi vet at den verden vi kjenner aldri vil kunne bli den samme. Dette påfører oss store valgmuligheter, og mulighet til å påvirke det vi kjenner som det normale og hvordan vi ønsker å leve resten av våre liv. Å være i endring krever mye og kan for mange være skummelt og vanskelig. Ingen kan si noe om morgendagen, men det gjelder å gripe sjanse og ta det som en ny og unik mulighet.

Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
Med blanke ark og fargestifter tel,
Og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går
Og da får du det så godt i mårå kveld,
Og om du itte greier det og æilt er like trist,
Så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
Med blanke ark og farjestifter tel (Alf Prøysen).

Alle innlegg om coronatøffe tider finner du her